Høringssvar fra Nasjonal Paramedic-forening til helse og omsorgsdepartementet

Skriv ut PDF

Høringssvar vedr. Nasjonal helse og omsorgsplan 2011-2015.
Behov for bachelor -utdanning innen området akuttmedisin/ prehospitalt arbeid.
Nasjonal Paramedic -forening (NPF) vil gjerne komme med innspill i denne saken.

  • Litt om foreningen

NPF er en interesseorganisasjon uten politiske tilknytninger, der medlemmene er tilhører forskjellige arbeidstagerorganisasjoner. Medlemmene i NPF er utdannet paramedic og paramedic studenter som daglig arbeider operativt. Og er personell med delegert medisinsk ansvar på ambulanser og luftambulanser rundt i hele landet samt forsvarets luftambulansetjeneste i Afghanistan.
NPF samarbeider også med tilsvarende organisasjoner internasjonalt.
NPF mener at det er naturlig og av aller største viktighet, at synspunkter fra det operative segmentet i det prehospitale miljøet blir hørt. NPF er et organ for dette miljøet, og uttaler seg således seg på vegne av denne gruppen.

  • Litt om utviklingen i de prehospitale tjenester

Den prehospitale akuttmedisinske fagfeltet har hatt en rivende utvikling de siste årene. Denne trenden fortsetter og vil fortsette i årene som kommer. Kompleksiteten i ambulansevirksomheten er sterkt økende. Dette stiller store faglige og operative utfordringer til ambulansearbeidere i Norge.
All akuttmedisinsk forskning påvirker utøvernes hverdag. Å holde seg oppdatert på denne forskningen, samt å bidra til ny forskning på området, krever at den enkelte utøver har en inngående forståelse for faget og for forskning generelt. Dette faktum tilsier at det er, og vil fortsatt være, et stort behov for høyere utdanning i akuttmedisinsk arbeid for ambulansepersonell.
I den prehospitale akuttmedisinske forskningen som foregår Norge er paramedic-utdannet personell en viktig del.  Norsk forskning innenfor prehospital akuttmedisin er i dag på mange områder ledende i verden.
Et godt eksempel på dette er de nye internasjonale retningslinjene innenfor avansert hjerte-lunge redning. Norsk forskning forandret nylig disse retningslinjene internasjonalt etter at det her var vist at disposisjon av tiden måtte være annerledes, dersom man ville øke overlevelse ved hjertestans.
Norsk forskning har bidratt vesentlig til at man nå kan basere retningslinjer på evidensbasert konsensus og ikke på presumpsjoner som tidligere. Det foregår stadig ny forskning på området, og de faktiske studiene gjennomføres av naturlige årsaker prehospitalt. Forskningen styres og kontrolleres av de regionale eller de nasjonale kompetansesentrene i Norge.

  • Beskrivelse av utdanningssituasjonen

Den praktiske og teoretiske grunnutdanningen er pr i dag ivaretatt av ambulansearbeiderutdanningen via grunnkurs H/S og VK. ambulansefag i videregående skole. Eleven går deretter ut i bedriftsopplæring i to år. Dette er den formelle, godkjente ambulanseutdanningen pr dags dato som fører til fagbrev som ambulansearbeider.
Det er viktig å merke seg at ambulansearbeiderutdanningen må regnes som en grunnleggende utdanning som ikke kan erstattes av andre helsefagutdanninger. Fagutdanningen klarer ikke helt å møte dagens reelle krav til kompetanse, og derfor ikke vil kunne møte fremtidens krav til kompetanse. For å kompensere for dette kompetansegapet brukes det enkelte steder betydelige ressurser både fra ambulansearbeidere privat og arbeidsgivere.
Dette bekreftes i praksis av de store ambulansetjenestene i Norge. Som har  identifisert de faglige og operative utfordringene ambulansetjenestene i dag står ovenfor og har innsett at grunnutdanningen ikke er tilfredsstillende. Paramedic-utdanningen har vist at den i stor grad tilfredsstiller behovene.

  • Synspunkter og plassering i utdanningssystemet.


Tradisjonelt sett er ambulansefaget blitt sett på som et svært praktisk yrke, men utviklingen innen akuttmedisin har også tvunget frem et stort samtidig behov for en akademisk tilnærming.
NPF mener bestemt at ambulanseutdanningen bør være ivaretatt på høyskolenivå som en akademisk og forskningsrettet utdannelse. Dette fordi at samfunnet i framtiden vil ha behov for denne kompetansen prehospitalt, i tillegg til de praktiske/operative ferdighetene. Andre land det er naturlig å sammenlikne seg med er også i ferd med å få det på plass, eller har det allerede i orden.
Høyskolene har lang tradisjon med å samarbeide med sykehusene. Dette er svært viktig for samhandlingen med de yrkesgrupper som personellet i de prehospitale tjenestene forholder seg til.
Forutsetningene for at samhandlingen yrkesgruppene imellom skal bli optimal, og pasientbehandlingen best mulig, er en felles grunnplattform og felles begrepsforståelse. Dette blir sikret gjennom høyskoleutdanningen
Kvaliteten på lærerkreftene vil bli optimale, slik som f. eks. samarbeidet mellom Høyskolen i Lillehammer og Oslo universitetssykehus viser. Legene som foreleser for paramedic-studentene er blant de fremste i sitt fagfelt både nasjonalt og internasjonalt.
De forskjellige høyskolene som pr i dag tilbyr paramedic-utdanning har et samarbeid med sykehus. Dette er av aller største betydning.
Det faktum at sykehusene stiller med slike ressurser, gjør det nærliggende å tro at denne form for utdanning oppfattes som viktig også av våre samarbeidspartnere.
Høyskolene selv stiller med meget godt kvalifiserte lærerkrefter i de ikke-medisinske fagene. Eksempler på slike viktige fag er kommunikasjon, etikk, veiledning, helsejuss mm.
Dette er også viktige elementer i paramedic-utdanningen.

NPF ser for seg 2 fremtidige muligheter for å bli utdannet paramedic:


Alternativ 1:
En ren paramedic-høyskoleutdanning over 3 år hvor ambulansepraksis er integrert i høyskolen og i tett samarbeid med de prehospitale tjenestene. Inntakskriteriene er lik de øvrige høyskole- utdanningene.
Etter 1 års høyskolestudie kvalifiserer studenten seg til å bli en ambulansetekniker og er skikket til å utføre det som internasjonalt er betegnet og akseptert som BLS (basic life support) samt assistere paramedic/lege.
Etter 3 års høyskolestudie kvalifiserer studenten seg til paramedic-nivå, og er skikket til å utføre det som internasjonalt er betegnet og akseptert som ALS (advanced life support).
I tillegg vil det være enkelt å starte masterprogram innen spesialfelt som operativ ledelse ved masseskadehendelser og katastrofer, intensivtransport, opplæring/ veiledning etc
Dette er også den beste måten å sikre lik helsehjelp til alle i hele Norge, og kvalitetssikre utøverne.
Skulle det i fremtiden vise seg at det blir et behov for å differensiere mellom kompetansenivå på ambulanser, eks transportambulanse / firstresponder (BLS), akuttambulanse (ALS) er det enkelt å gjøre strategiske grep ved å følge denne utdanningsmodellen. Internasjonalt er dette anerkjent og anvendt.


Alternativ 2:
Faglig grunnutdanning lik den som finnes i dag. Det vil si fagbrev (ambulansetekniker), med videreutdanning på høyskole.
Høyskolen i Telemark har hatt stor suksess med “Y- veien” beskrevet i artikkel fra Aftenposten 05.03.2006 (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1241151.ece)
Med å benytte seg av begge disse utdannings løp i en periode vil behovet for riktig og godt utdannet personell i Norge bli dekket raskere. Begge disse utdannings - løpene er fullt ut gjennomførbare. Det finnes en rekke eksempler på liknende modeller internasjonalt. Yrkets behov for praktiske ferdigheter ivaretas, samtidig som at nåværende og framtidige behov for akademisk tilnærming dekkes.

Konklusjon:

Nasjonal Paramedic Forening mener at behovet for kompetanseheving innen området akuttmedisin/prehopitalt arbeid er stort.
For å få den kvalitativt beste utdanningen bør den organiseres gjennom høyskolesystemet i samarbeid med sykehusene.
Dette bekreftes gjennom utviklingsplanen Helse Øst 2025.
(http://www.helse-ost.no/modules/module_123/proxy.asp?D=1&C=212&I=0&f=199&mids=317a392)
NPF ønsker å bidra i utviklingen av den akuttmedisinske utdanningen. Vi har førstehånds kjennskap til de utfordringer personellet daglig møter, de kompetansekravene som reelt stilles, og de ulike utdanningsformene som i dag er tilgjengelige for ambulansepersonell.  På den måten kan NPF være med på å sørge for at utdanningen blir mest mulig riktig i henhold til pasientenes behov utenfor sykehus.